Norske matvaner – 20 år med endring

Jeg fikk i oppdrag å reflektere over endringene i norske matvaner til Analysedagen i 2023. Årsaken var at jeg for tjue år siden skrev boken Rype med lettøl. En antropologi fra Norge, om norsk mat og kultur. Den gangen var bildet i mediene at det var store endringer, akkurat som nå, akkurat som det viser seg at det alltid er. Det er alltid store endringer – i medier. Jeg takket ja.

Runar Døving

Sosialantropolog og professor ved Høyskolen Kristiania

Foto illustrasjonsbilde: Sara Cervera

Det første spørsmålet man da må stille seg er hvorfor forestillingen om endring er konstant. Hvorfor er mediene, politikere og markedsføringsfag så opptatt av endringer?

Et første svar er at endringer gir et faktureringgsrunnlag eller eksistensberettigelse for enkelte. Tenk på en statsminister i nyttårstalen. Nå når alt går så bra! (så nå trenger dere jo ikke meg) Derfor er det alltid urolige tider. Statsministeren må samle nasjonen. (En masteroppgave om nyttårstalene, fant knapt en tale uten ordet «krise»). For markedsanalytikere er det viktig å formidle at «markedet er urolig», det skjer store endringer, dere risikerer å «bli stående på perrongen»! Stabilitet selger dårlig. For journalister gir «alt er som før» ingen klikk. Hadde den seksuelle lavalderen fulgt Dagbladets alarmisme, ville den nå vært på fire år.

Men samtidig skjer det jo endringer. Jeg gir mine 25 år gamle studenter 25 år gammel forskning som pensum og gir dem i oppgave å finne endringer. Det er påfallende lite, for dem som tror at det har skjedd mye i deres levetid. De har forandret seg, blitt opptatt av hormoner, kviser, sex og sin KMI, men det er litt nytt på brødskiva eller i glasset. Eller hva de kommer til å servere svigerfamilien første gang de kommer på besøk.

Ja, folk spiser middag sammen. Nei, folk er ikke blitt vegetarianere. Folk har alltid vært opptatt av helsa når de blir eldre. Ungdom drikker litt mindre brus. Ja, ferdigmat er et skjellsord. Ja, pølse er festmat og nasjonalretten til barna 17. mai. Ja, grandis er nødmat, ikke julemat. Ja, har du rørleggersprekk skal du helst unngå å spise pølse foran andre mennesker. Passiv pølsing gjelder i dag som den gang. Ja, mange spiser vilt til bryllup. Vi skåler for brudeparet, og skam for den som ikke brudeparets skål vil drikke.

Systemet er det samme, og merparten av innpakningen. Norsk alkoholkultur er samme gamle som den gangen: Nærmest påbudt å drikke på fest, og tabu til hverdags. I hvert fall frokost. Da som den gangen er unntaket 17.mai. Man kan ikke komme med en six-pack lettøl på fest og late som ingenting. Drikkepresset er det samme. Det er kommet litt mer variasjon i type øl. Ellers har bryggeriene og dagligvarebransjen samme markedsmakt og misbruker den på samme måte. Arbeidslinja regjerer. Du skal først yte og gjøre deg fortjent til å drikke fredagspils, på samme måte som lørdagsgodt. Jeg som drikker vodka og spiser kaviar til frokost blir sett på som en raring.

Et av de vittigste forestillingene er at nordmenn er internasjonale og tar til seg utenlandske retter. Den gang som nå. Ja det kan være sant, annenhver lørdag. Men resten av uka er de reaksjonære matpakkespisere. Dette er ikke bare det samme som for 25 år siden, men også for 85 år siden! verdens rikeste land spiser brødmat med pålegg (eller i noen grad pellets og kraftfor) til frokost og lunsj. Og vi spiser med henda, til nød med skje. Om lag tre av fire måltider, og det er ingenting som tyder på at det kommer til å endre seg. Til og med det borgerlige Høyre gikk til valg i Oslo på å fjerne et offentlig måltid, slik det stort sett er over hele den siviliserte verden. Mediene lo av SV som ville servere ungdom kylling og laks til lunsj, og folket lo med. Vi ser opp til det italienske kjøkken, men aldri til frokost og lunsj. Før man spiser minst to internasjonale retter til frokost og lunsj i uken, er det patetisk å kalle seg internasjonal i matveien.

Matpakka er kvintessensen av den usiviliserte, gjerrige, asketiske, utdaterte norske reaksjonære måten å spise på. Vi kan kose oss lørdag og spise eksotisk mat og drikke dyr rødvin med begge henda. Mens resten av uka er det tynne greier. «Det smakte greit», sier mine kollegaer om lunsjen på skolen. Da jeg bodde i Frankrike i 1976 (Ja, jeg var 13 år), streiket jeg og mine medelever fordi maten på skolen var for dårlig. Etter min hukommelse var den bedre enn det jeg får servert på Høyskolen Kristiania i dag.

Utespisingen bekrefter dette. Ja, vi er rike, men vi spiser sjelden ute, nå som for 25 år siden. En tysk kollega spurte meg hvorfor nordmenn tar selfie på restaurant? Godt spørsmål! Svaret er enkelt: Regelen er at vi spiser ute for å feire, ikke fordi vi er sultne. Nordmenn prioriterer rett og slett ikke god mat, og det er oppfattet som luksus å få den servert.

Selv Høyre som en gang var et liberalt parti, som prediket «Frihet under ansvar», har blitt et paternalistisk «stå-opp-om-morran-parti». Venstresiden liker ikke forbruk, da som nå. Men de liker alle arbeid og vil ikke nyte uten videre. Vi er alle så opptatt av å hindre at de som ikke har arbeid ikke får anledning til å nyte, at vi ikke klarer å nyte selv. Noen kaller det smålig, jeg ville ikke brukt det ordet.

Det er en streng postlutheriansk og puritansk moral som henger over oss. Sjokolade er ikke karakterisert som mat, men som godteri. Du må ha gjort deg fortjent til det. Regelen er at du skal lage maten «fra bunn», selv om det som regnes fra bunn har blitt litt justert. Ferskpakket kyllingfilet og kjøttdeig er de store vinnerne – og brød! (Quiz: Hvilket produkt er Fjordlands desidert største, og årsaken til at de eksisterer?)

Det tristeste fraværet av endring gjelder vår flotteste råvare: fisk! For 25 år siden tøyset jeg med norske journalister som spurte meg om hva som er den nye trenden. Jeg svarte «sild», at jeg hadde vært på en hipp middag på Majorstua blant opinionsledere (som influensere het den gangen) og fått servert sild. Så det er trolig at «Silda er på vei!». Jeg opplyste ikke om at det var jeg som serverte måltidet, men tenkte at jeg ikke løy fordi jeg var jo ganske mye i mediene den gangen. Det kunne også være en selvoppfyllende profeti.

Hvorfor skulle ikke vi nordmenn være stolte av vår sild, brisling, klippfisk og tørrfisk, slik italienere er stolte over parmaskinke, sin ost og sine sardiner. Men der italienere har flere hundre oppskrifter på små sildefisker, finnes det knapt i Norge. Vi ser opp til barnematen deres, pizza og pasta, men vi spiser ikke deres retter av vår sjømat. Den største delikatessen; brisling, kommer som «agnfisk». I resten av verden spises den som gourmetmat. Jeg hadde ventet meg at man skulle bli stolt av våre tradisjonelle kvalitetsprodukter, når Scandinavian cooking ble mote, men det ser ut til at nordmenn forblir et folk med lav kulinarisk selvfølelse.

Foruten de små justeringer er endringene de siste 20 år Salma, smudi, ferske bær året rundt, avokado og take away («take out», som det heter på engelsk). Det siste er oppløftende: Vi bruker penger på å kose oss – selv om det er hjemme, foran Netflix i vår hullete stillongs. Og om det er uten skam, kan vi kanskje våge oss ut en dag og åpent smake på maten med selvtillit. Vi kan da spørre oss som gode gourmeter om maten er god eller vond, ikke om den er gal eller riktig.

Gourmet tips:
Kjøp en boks såkalte «sardiner» i jomfruolje, ta opp lokket (les baksiden og spør deg selv hvorfor det står at den er laget av brisling).
Skjær en skive av ditt favorittbrød! Snu boksen over brødet. Skvis en halv sitron, kvern litt pepper og gjerne masse hakket persille. Ett glass rødvin. Bruk kniv og gaffel.

Liker du det ikke. Reis til Italia for gourmetterapi.

Svar på Quiz:
Bremykt

Andre artikler du kan være interessert i

Se alle artikler

Sommerpraten 2024

Analysen har pratet med folk i bransjen igjen - denne gangen for å få skikkelig fart på svalestupet inn i sommerferien.

Bransjestemmer

Kommentar:

Store kvalitative innsiktsstudier er trenden globalt – men, lar det seg gjøre i Norge?

Bransjestemmer

“Folk i baren”

Etter at det faglige programmet på Strategidagen 2024 var over snakket vi med noen av deltakerne , og fikk deres umiddelbare…

Bransjestemmer