Teige er en mann som vil møtes i riktige omgivelser. Han er profesjonell, uredd og sjenerøs, verdier han mener Den Norske Opera & Ballett har kopiert direkte fra hans hjemmeside jesuisroelteigé.eu.net.
Teiges blikk er våkent. Han kommer rett fra Studio Sokrates hvor bind 2 i hans tilblivende tetralogi, ”Roels Kampf”, var gjenstand for høytlesning.
– Et litterært verk lever først når det oppdages av en unik leser, medgir han. Responsen har ikke vært særlig overveldende.
Av flere verv og stiftelser sitter Teige blant annet i Die Norstadt, hvor han jobber med konsernets medlemmer; om lag 425 000 medlemmer i 10 europeiske land. Hans hovedansvar er å påberope at alle ansatte jobber i samsvar med konsernets kvalitetserklæring. Teige forteller at han besitter en sjelden evne til å avgjøre hvem som skal inkluderes og hvem som skal ekskluderes i medlemsbasen, eller naturlig seleksjon som han selv kaller det.
– Medlemmene våre påvirker beslutningene til store selskaper hver eneste dag gjennom deres meninger og interesse for ulike temaer, produkter og trender. Det er derfor avgjørende å forstå skillet mellom respondenter som iscenesetter seg selv slik de mener at de ”burde være, i motsetning til slik de egentlig er.”
Å eksperimentere med den perfekte fokusgruppesammensetningen har blitt Teiges spesialitet. Senest i forrige uke holdt han et innlegg for publikummet på Litteraturhuset med tittelen ”Fokusgruppenes Ulysses”,
– en milepæl i fokusgruppens utvikling, tilføyer Teige og beskriver entusiastisk innleggets klimaks:
– Identitet karakteriserer enkeltpersonen, som når du ser deg selv i speilet. Men det er ingen som er seg selv bare i et speil. Fokusgrupper er for eksempel ikke egnet til å produsere data om enkeltindividers verden eller å få fram atypisk praksis eller forståelse. Vi er sosiale mennesker som skaper kultur når vi møter hverandre. Gruppedynamikk er derfor det aller viktigeste for å kunne løse reelle problemstillinger.
Teige ser seg rundt og napper elegant i lenken som er festet til lommeuret i brystlommen. Uret har vært i familien i generasjoner. Det er datert i 1657 og produsert i London av D. Bishop, påpeker han stolt og blir noe fjern i blikket. Han må gå.
Som et siste råd til Analysens lesere, har du noe å tilføye?
– Hvis det var noe Ibsen lærte oss, så var det at dialogen i en fokusgruppe egner seg utmerket til å avsløre alt det vi ikke våger å si til hverandre under fire øyne.
Den mørke skikkelsen forsvinner diskré langs den bølgende eikeveggen, idet Gisle Kverndokks pausesignal kallen han inn til del 2 av Anna Thorvaldsdóttirs samtidsopera UR_ . Analysen byr han farvel med Fjordor Dostojevskijs bevingede ord: God fornøyelse!
