Foto hovedbilde: Sara Vik
Det blir stadig færre av leirbålene som binder oss sammen som fellesskap. Men mange av oss oppsøker dem straks muligheten byr seg. Kanskje flere også erkjenner deres betydning.
Individualisering
Ett av kjennetegnene ved den moderniteten som gradvis vokste fram fra renessansen og reformasjonen (blant annet urbanisering, industrialisering, sekularisering) er at individets status ble tydeligere. I sosiologien benevnes dette gjerne som individualisering: Individet er den legitime moralske målestokken, der det tidligere var gruppen, klanen, stammen eller for den del staten. Individet har ukrenkelige rettigheter i kraft av å være menneske. Eller som opplysningsfilosofen Immanuel Kant formulerte det, mennesker må aldri betraktes kun som midler, men også som mål i seg selv.
Dette viser seg i praksis: Rett nok forteller for eksempel forskningen oss at det er en betydelig sammenheng mellom dine foreldres sosiale status og den du selv oppnår. Sjansen for å avlegge juridisk embetseksamen er svært mye høyere om dine foreldre er advokater, enn om de er industriarbeidere. Men vi betrakter likevel barnets valg av juss-studier som nettopp et valg, ikke som noen forpliktelse. Vi står relativt fritt til å prøve å forme våre egne liv. Tradisjonen gir mindre veiledning enn før.
Ritualer og fellesskap
Individualisering er imidlertid ikke det samme som at individet trives best på egne ben. På ulike måter søker mennesker naturligvis sammen, i familierelasjoner, vennegjenger, kollegafellesskap og i ulike typer ritualer som kan samle mange mennesker. I tradisjonelle samfunn har religiøse ritualer oftest vært det viktigste samlingspunktet. I de fleste samfunn spiller nok religion fortsatt en viktigere rolle enn vi kanskje tror. Det sentrale i vår sammenheng er imidlertid at også ikke-religiøse fellesskap skaper ritualer som etterligner de religiøse. Tenk for eksempel på en rockekonsert. Publikum kan danse og leve seg inn i musikken til et nivå som nærmer seg ekstasen, som de er nummeret før å bryte ut i tungetale. Eller tenk på hymnene som mange fotballklubber spiller rett før kampstart, som You’ll Never Walk Alone i Liverpool. Budskapet er ikke ulikt kjernen i mange religioner: Vi må forvente harde tider («through the wind and rain»), men på den andre siden av uværet venter «a golden sky».
Også i individualiseringens tid søker vi oss altså mot slike fellesskap. Det er derfor sommerens erfaringer fra Norges kamper i VM i fotball står så sterkt i minnet. Våre daglige liv kjennetegnes ikke akkurat av løssluppen sosialitet, hvor vi oppsøker andre for å være tett på dem. Tvert imot. Vi ivaretar vår intimsone så godt vi kan, setter oss på et tomt sete på bussen og håper å unngå noen ved siden av oss.
Forfatteren Elias Canetti, som fikk Nobelprisen i litteratur i 1981, var blant annet opptatt av hva som skjedde når en ansamling av individer ble transformert til en masse. I boka Masse og makt merket han seg at det normale for mennesket er å unngå fysisk kontakt med andre enn våre nærmere. I noen situasjoner overvinner vi imidlertid frykten for slik kontakt. Som del av en masse frigjøres vi fra angsten for andres berøring, vi oppsøker tvert imot den fysiske kontakten vi ellers normalt unngår.
Det er lett å se VM-opplevelsene i lys av dette. Folk satte seg tett i tett, for eksempel på slottsplassen, for å gjennomføre det etter hvert så velkjente ro-ritualet. Selv folk som var helt uinteressert i fotball ønsket å delta. Å se Norges kamper i sin egen stue ble et mindreverdig alternativ. De fleste forsto at jo flere man hadde å dele begeistringen med, jo mer ble det av den.
Serier og grupper
Slike fellesskap unndrar seg derfor det vi kan kalle knapphetens lov. Den sier at siden de fleste ressurser er begrensede, innebærer det å gi mer til en av oss at andre får mindre. Dette er kanskje den mest typiske situasjonen når folk befinner seg på samme sted til samme tid. Filosofen Jean-Paul Sartre skilte i denne sammenheng mellom serien og gruppen. En serie er kort sagt en ansamling av mennesker som befinner seg på samme sted og med samme formål, men som nettopp derfor er i veien for hverandre. Tenk på busskøen, eller den ofte harde og tidvis komiske kampen om solsengene på Syden-hotellene i Hellas eller Spania. Alle ønsker det samme for seg, men de hadde kommet bedre ut dersom de andre ikke var der. For knappheten råder, også på solsenger.
Med gruppen er det annerledes. En serie kan omdannes til gruppe dersom de tilstedeværende erkjenner at de av og til har felles interesser. En fagforening er et typisk eksempel. I utgangspunktet, forstått som isolerte individer, er jobbsøkere tilbøyelige til å tilby seg å jobbe for lavere lønn enn andre, for da får de i det minste jobb. Bare som kollektiv, hvor enhver agerer på vegne av fellesskapet, kan dette overkommes, slik at man som gruppe kan stille makt bak kravene. Sommerens fellesskap bygget på en beslektet mekanisme: Før Norges kamp mot Brasil ruslet jeg rundt i Oslo sentrum og så folk vente i endeløse køer på å få slippe inn på arenaer hvor det ville være felles visning av kampen. Men de fleste smilte og lo, mange hadde til og med lagt mobilen i lomma. De gledet seg fordi de utgjorde et potensielt fellesskap som nå skulle la seg begeistre sammen. Knappheten på gode plasser var tilsynelatende opphevet.
Den form for berusende følelse – med eller uten hjelp av nytelsesmidler – som oppsto under disse eventene, og den som oppstår på rockekonserter og fotballkamper på stadion, kalte sosiologen Emile Durkheim for kollektiv effervesens. Det er en følelse som bare kan oppstå når man er tett sammen med andre, i en masse av mennesker. Begrepet kan defineres som en særegen form for oppbrusing av følelser, som livlighet og ekstra livslyst. Folk kan gjøre ting de holder seg unna i andre sammenhenger, enten det er å klemme totalt ukjente mennesker eller å rope ukvemsord til dommeren. Massen beskytter og oppmuntrer en til å slippe hemningene og gå ut av sitt gode skinn.
Slik effervesens skaper en – som regel midlertidig – form for gruppesolidaritet; en erfaring av at vi står i dette sammen. Det forutsetter fysisk eller kroppslig nærhet og at alle retter oppmerksomheten mot samme sted. For musikk-entusiaster er det lite som er mer irriterende enn at folk rundt dem på en konsert ikke bryr seg om musikken, men i stedet benytter anledningen til å prate med venner og kolleger. De ødelegger effervesensen, fordi de ikke deltar i den felles begeistringen som er rettet mot scenen. Følelsen forutsetter at nesten alle delta i det samme ritualet. Det er derfor det var både modig og sært da en nordmann på tribunen under en kamp i USA ikke ville være med på å simulere roing.
Fragmenterte fellesskap
I tillegg til den generelle tendensen til økt individualisering, som altså kan spores langt tilbake i tid, har det digitale samfunnet også ført til at vi har færre felles opplevelser å snakke om enn før. I denne sammenheng er fragmenteringen av mediekonsumet særlig påfallende. Det er bare 40 år siden flertallet av nordmenn bare hadde én TV-kanal tilgjengelig. Da var det naturligvis bare helt unntaksvis at de samlet seg på offentlige steder for å overvære store TV-begivenheter, men så lenge svært mange så på de samme programmene, hadde det likevel noe av leirbålets funksjon. Det var ganske sikkert delte meninger både om mandagsfilmen, fjernsynsteateret på tirsdager og underholdningstilbudet i helgene. Men fordi det ikke fantes alternativer, hadde de fleste likevel sett på. De hadde gjort det samtidig, selv om de ikke hadde gjort det sammen. Dermed hadde de også noe å snakke om, enten det var på skolen, på jobben eller på nabolagskafeen.
Fortsatt ser nok svært mange omtrent de samme seriene, og grunnlaget for slike samtaler, hvor folk har felles referanser, er dermed i prinsippet fortsatt til stede. Men når det meste av innhold strømmes i stedet for å konsumeres lineært, har de ikke sett det samtidig. Man må være ytterst forsiktig med å diskutere innholdet i det man så kvelden før, for kollegaen kan jo ligge både en og to sesonger foran eller bak. Det svekker utvilsomt varmen fra leirbålet.
Det kan godt tenkes dette har bidratt til å gjøre sport til en spesielt sentral arena for felles opplevelser, enten folk ser det på offentlige plasser eller i sin egen stue. Sportsbegivenheter gir nesten bare mening når de oppleves direkte, og når utfallet er ukjent både for seeren og for utøveren. Det dramatiske elementet ligger nettopp her – hva som helst kan skje, og det som skjer kan (isolert sett) ha store konsekvenser. Vi drømmer om stolpe inn i stedet for stolpe ut, eller om at Karsten Warholm får til enhver hekkepassering så effektivt som mulig. Men vi kan ikke på forhånd vite noe, og vi vet at heller ingen andre vet.
Lengselen etter nye leirbål
.
.
Det er ingen grunn til å tro at tiden som kommer vil svekke individualiseringen. Tvert imot har antakelig individets selvbestemmelsesrett høyere status enn noen gang. Men parallelt med dette kan det tenkes at dragningen mot ulike typer fellesskap blir større. Jeg leste nylig Gaute Brochmanns ferske og interessante bok om kritikken av vår tids arkitektur. Det vil føre altfor langt å gjøre rede for innholdet i hans nokså komplekse resonnement, men en av hovedtankene er, slik jeg forstår det, at moderne arkitektur er en gjenspeiling av modernitetens drøm om frigjøring fra det som stenger inne og knuger oss. Den er båret oppe av en liberalistisk og individualistisk ideologi.
Dette prosjektet har mange sterke sider, men enhver ideologisk bølge går som regel svanger med sin egen motsetning. Noe mangler hvis all vekt legges på frihet og avstand til tradisjoner. Om individet helt og holdent, og i stadig økende grad, forstås som sin egen lykkes smed, vil vi på ett eller annet tidspunkt søke mot alternativer. Det kan for eksempel være ulike typer fellesskap. Det er i hvert fall én måte å tolke sommerens begivenheter på.
Hendelsene under årets VM skiller seg nemlig på enkelte måter fra et annet fotballminne som de fleste over 40 år bærer med seg i minnet, nemlig Norges seier over Brasil i 1998. Da fyltes gatene også umiddelbart av hemningsløst feirende nordmenn. Men dette var en helt spontan begivenhet, initiert av et høyst overraskende resultat. Sommerens festligheter var mer forventede, folk søkte mot fellesskapet på forhånd, før de kjente utfallet av kampen. Og før kvartfinalen mot England hadde høydepunktene vært så mange at de fleste nok tok nederlaget med fatning.
Kollektiv effervesens er ikke, og kan ikke, være en dagligdags foreteelse. Det er knyttet til perioder med feiring, og høytidsdager forutsetter hverdager. Nordmenn kom fort tilbake til hverdagen, og slik skal det være. Trolig tok Erling Braut Haaland ganske mye feil når han overmodig erklærte at dette ville forandre Norge for alltid. De fleste av oss har det omtrent som før. Men vi setter hendelsene i minnebanken, som ikke er uten verdi. Ikke minst gleder mange seg til en lignende anledning kanskje oppstår igjen.
.
Merknad: KI eller språkmodeller er ikke brukt i noen sammenheng under arbeidet med denne teksten.
.
Annonse
Annonse
