2023 er godt i gang og vi har et spennende kommune- og fylkestingsvalg å se frem til. Støres regjering har snart sittet to år med makten, og kommunevalget sees ofte på som en midtveisvurdering av partienes prestasjoner, selv om valget er på et annet administrativt nivå. Nasjonal politikk er ikke nødvendigvis relevant for kommunene, men det er ikke til å komme unna at nasjonale trender i meningsmålinger og partienes popularitet smitter over på lokale målinger.
I de store byene ser det ut til å bli jevne løp, og de borgerlige har kommet seg opp og frem i mange rødgrønne bastioner. Oslo, som har vært styrt av de rødgrønne siden 2015, er på Norstats siste måling igjen blått. Bergen har hatt rødgrønt styre like lenge som Oslo, men dette ser nå ut til å falle hvis vi ser på alle målingene Respons har gjort der den siste tiden. Selv i Trondheim så skjer det store forandringer. Arbeiderpartiet har vært det største partiet i byen siden 2003, men nå gjør Høyre det svært skarpt og er dobbelt så store på siste måling.
Noe av dette kan trolig tilskrives at regjeringspartiene på nasjonalt plan ikke er særlig populære. Dette smitter over på kommunevalget, men vi vet samtidig at folk stemmer forskjellig ved disse to valgene. Vi ser også interessante momenter i bakgrunnsdataene blant spesielt Høyre og Arbeiderpartiet, som gjør at vi må introdusere litt usikkerhet i hvor varige endringene er. Vi vet også at målinger sjelden ligner på endelig valgresultat før de siste ukene før det faktiske valget, og dette gjelder for både stortings- og kommunevalg.
Her er derfor tre momenter som vi må huske på når vi leser meningsmålinger om det kommende valget:
1. Kommunevalg og stortingsvalg er allerede nå vesensforskjellige
Norstat gjør både stortingsmålinger og kommunemålinger, ofte i samme tidsrom. Av og til gjør vi også begge typer målinger i samme måling. Det er flere grunner til at dette kan være en utfordring, siden det vil være en metodisk forskjell på hvilket spørsmål vi stiller først, som muligens kan påvirke hva respondentene svarer i det neste spørsmålet. Respondentenes ønske om å fremstå konsistent kan for eksempel være én tenkt utfordring. Samtidig gir dette oss muligheten til å se hva respondentene faktisk svarer når de må svare på begge. Resultatet gir stort sett to ganske forskjellige målinger.
I Norstats siste måling for NRK så har respondentene først fått spørsmål om stortingsvalgspreferanse. Her svarer 17.1 % av respondentene som har en partipreferanse at de ville stemt Arbeiderpartiet. Når de så får spørsmål om kommunevalg, så svarer 23.8 % at de ville stemt på Arbeiderpartiet. For Høyres del svarer 33.8 % at de ville stemt Høyre, mens denne andelen synker til 27 % ved spørsmål om hva de ville stemt dersom det var kommunevalg i morgen. For Senterpartiet er tallene enda mer dramatiske; fra deres oppslutning ved spørsmål om stortingsvalg på 5.7 % så nesten dobler oppslutningen seg til 10.7 % ved spørsmål om kommunevalg.
Det er derfor to ting som er åpenbart: Selv om regjeringen gjør det gjennomgående svakt på meningsmålingene når vi spør om stortingsvalg, så er det ikke gitt at dette overføres direkte til kommunevalg. Relativt til tidligere kommunevalg så gjør Høyre det fremdeles vesentlig bedre nasjonalt, mens Ap og spesielt Sp gjør det dårligere, men sett mot stortingsmålinger så er det ikke en like stor forskjell.
2. Velgere løper ikke fritt rundt
Norstat har gjennom årene sett mange partier bevege seg langt opp og ned på meningsmålingene mellom valg. I noen tilfeller så er effekten varig, men det kan virke som at det eksisterer en slags tyngdekraft i det politiske landskapet som ikke tillater alt for store bevegelser fra ett valg til et annet.
Et eksempel på dette er Senterpartiets sterke vekst fra våren 2019. Her vokste partiet fra et gjennomsnitt på 12 % gjennom høsten og vinteren, før de i et helt år lå på 16 %. I starten av 2020 hadde de hos Norstat målinger på opptil 18 % flere måneder på rad, inntil koronaepidemien snudde alt rundt. Partiet fikk da en midlertidig nedgang før de nådde nye høyder gjennom hele 2021 på opptil 22 %.
Men, så kom valget, og Sp registrerte seg på 13.5 % på valgnatten. Et veldig godt resultat og en fremgang på over 3 prosentpoeng fra 2017, men ikke mye bedre enn deres «lange» gjennomsnitt før den store veksten i 2019.
På motsatt side så vi gjennom hele opptakten til stortingsvalget i 2021 at Arbeiderpartiet gjorde det svakere enn vanlig. Partiet startet året med målinger på under 20 %, og hadde et snitt på 22.2 % frem til valget. Norstats måling av Ap i august målte dem til 22.4 %, og snittet av målinger fra alle byråer var rundt det samme. Resultatet ble likevel vesentlig bedre, på 26.3 %, kun -1.1 prosentpoeng nedgang fra 2017-valget.
Det som kjennetegner disse store, relativt raske bevegelsene er to ting: Partier i vekst trekker velgere fra sofaen, og partier i nedgang avgir velgere til gjerdet. Grundigere forklart så ser vi at mange velgere ikke helt har forlatt sitt parti ved at de har fullført en overgang til et annet parti. De er avventende, kanskje på grunn av nasjonale trender eller at de vil se an partiets videre utvikling. Disse velgerne er sjelden helt åpne for et hvilket som helst annet parti, og de velger gjerne mellom to eller maks tre alternativer. Sannsynligheten for at de kommer tilbake til partiet de stemte forrige gang er til stede, selv om den er vanskelig å beregne. Dette er en tendens vi ser i Norstats bakgrunnstall for Arbeiderpartiet også i dag.
På den andre siden ser vi at partier med større tilfang av velgere enn «vanlig» nesten alltid får en vesentlig andel av sine stemmer fra respondenter som sier at de ikke stemte ved forrige valg, altså sofavelgere. Dette er en usikker gruppe, siden valgforskningen viser at det (grovt sett) finnes to typer velgere – de som alltid stemmer, og de andre. «De andre» er en gruppe som er veldig vanskelig å forutse om kommer til å stemme, men dersom en person ikke har stemt ved ett valg så er det en vesentlig høyere sannsynlighet for at vedkommende ikke stemmer ved neste valg. Dette er velgerne som Senterpartiet tiltrakk seg gjennom sitt lange svev både før og etter korona.
Dette er også velgere Høyre i dag trekker til seg. På Norstats målinger gjennom 2023 så får Høyre netto ca. 130.000 velgere mer kun fra denne gruppen sammenlignet med forrige kommunevalg, der hvor Arbeiderpartiet mister netto ca. 20.000 til gjerdet (selv om de på de siste målingene er i pluss). Det gjenstår også denne gangen å se om Høyre klarer å dra med seg disse velgerne helt frem til målstreken.
3. Folk bestemmer seg sent
Et siste moment er at meningsmålinger sjelden ligner på valgresultatet før den siste uken før valg. Dette gjelder både for stortingsvalg og kommunevalg. Dette er ikke for å si at meningsmålinger er meningsløse, snarere tvert imot. Meningsmålinger fanger opp stemning og bevegelse i folket, og fungerer som en klar tilbakemelding til styresmaktene i perioder mellom valg.
I Norge er vi også velsignet med en stor flora med svært profesjonelle institutter som tar politiske meningsmålinger på alvor, og som gjennomgående treffer svært godt på valgresultatet. Det er derfor ikke noen grunn til å tvile på om norske meningsmålinger treffer godt, men det er ingen grunn til å tro at elektoratet har bestemt seg.