Sylvi, Giske eller bompenger:

tirsdag, 11 desember 2018

Sylvi, Giske eller bompenger:
Sylvi, Giske eller bompenger:

Hvem hadde størst effekt på velgerbevegelsen i 2018?

Betente saker gav krisetall for AP

Partimålingene i 2018 har vist en del svingninger i takt med flere betente saker i løpet av vinteren og våren. Den første var Trond Giske-saken, som ga krisetall for Arbeiderpartiet. Enkelte målinger gjennomført i første halvår viste en oppslutning på såvidt over 20 prosent for Arbeiderpartiet. Målingene hittil i 2. halvår har vist at oppslutningen om partiet har normalisert seg – i den forstand at oppslutningen ligger omtrent på valgresultatet fra 2017.

Arbeiderpartiets svikt i oppslutning 1. halvår skyldtes først og fremst lav lojalitet blant egne velgere – altså at velgere fra 2017-valget enten gikk over til andre partier eller «satte seg på gjerdet» og oppga at man var usikker på hva man ville stemme. På det laveste hadde Ap en lojalitetsprosent på vel 60 prosent, og en andel «gjerdesittere» på 25 prosent.

Polariserende Listhaug-utspill gav økt oppslutning for FrP

Den andre «store» saken var Sylvi Listhaug-saken. Den kunne endt med regjeringskrise og Solberg-regjeringens avgang, hvis ikke Sylvi Listhaug selv hadde trukket seg som justisminister. Men denne saken hadde motsatt effekt for Fremskrittspartiet enn det Trond Giske-saken hadde for Arbeiderpartiet. Frp fikk økt oppslutning, og lå på mange av målingene i løpet av våren over valgresultatet fra 2017.

På sitt høyeste hadde Frp en lojalitetsprosent på nesten 80, og en andel «gjerdesittere» på kun 6 prosent. Senere har målingene vist en svakt fallende tendens for Frp, slik at oppslutningen om partiet nå ligger noe under valgresultatet fra i fjor høst.

Rødt over sperregrensen ved å utfordre Listhaugs retorikk

Et annet parti som så ut til å «tjene» på Listhaug-saken var partiet Rødt, som var det partiet som først stilte mistillit mot Sylvi Listhaug. I løpet av våren viste de fleste målingene at Rødt lå over sperregrensen på 4 prosent, og ville altså kommet inn med en betydelig gruppe på Stortinget. De siste målingene i 2. halvår viser noe tilbakegang for Rødt, og gjennomsnittet for oktober-målingene viser at partiet ligger under sperregrensen igjen.

For de øvrige partiene har det vært mindre svingninger. Venstre og KrF har hele tiden svingt litt over og under sperregrensen på 4 prosent. SV og Senterpartiet har ligget rundt valgresultatet fra 2017, og for det meste litt over. Miljøpartiet De Grønne (MDG) har stått omtrent på stedet hvil i forhold til valgresultatet.

Høyre har i hele perioden hatt stabile tall på litt i overkant av valgresultatet i 2017, og således vært det største partiet på målingene i løpet av 1. halvår 2018. Partiet oppnår høye lojalitetstall fra egne velgere i 2018. Et gjennomsnitt for alle målingene til Respons Analyse hittil i 2018 viser at over 80 prosent av Høyre-velgerne fra 2017 vil stemme på partiet i dag.

Er KrF rødt eller blått?

De siste ukene har det vært mye oppmerksomhet om KrFs veivalg. Skal partiet gå til venstre eller høyre? I skrivende stund vet vi ikke hva KrF bestemmer seg for på sitt ekstraordinære landsmøte i høst. Men mye tyder på at det skjer en viss utskiftning av velgere i KrF. Muligens skjedde det allerede en utskiftning før stortingsvalget i 2017. Men tallene fra Respons Analyse i 2018 bekrefter tendensen, og viser at KrF taper dobbelt så mange velgere til borgerlig side (Høyre, Venstre og Frp) som til venstresiden (Ap, SV og Sp).

På plussiden ser det videre ut til at det har vært en utvikling i det siste. På målingene etter Knut Arild Hareides råd til KrFs landsstyre, ser vi en tendens til at det er større overganger fra venstresiden enn fra høyresiden i norsk politikk.

KrFs veivalg vil selvsagt også påvirke velgerbevegelsene fremover, og det vil være interessant å se hvordan dette vil påvirke opptakten til neste års kommunevalg.

Hvem gjør det historisk best i et kommunevalg?

I løpet av de par siste tiårene har vi sett en tendens til at noen partier gjør det bedre ved kommunevalg enn ved stortingsvalg, og noen gjør det klart dårligere ved kommunevalg enn ved stortingsvalg. Et eksempel på det siste er Fremskrittspartiet, som ved de to siste kommunevalgene har fått en oppslutning på +/- 10 prosent, og som ved de siste stortingsvalgene har oppnådd 15-16 prosent.

Senterpartiet er nok det partiet som tradisjonelt gjør det best ved kommunevalg. Likeledes har Høyre siden 2005 gjort det bedre ved kommunevalg enn ved stortingsvalg. Et unntak var kommunevalget i 2015, da partiet også mistet flertallet i viktige byer som Oslo og Bergen.

Vil bompenge-saken forrykke maktbalansen lokalt?

Et annet særtrekk ved kommunevalg er oppslutning om lokale lister – enten listen gjelder en spesiell sak eller representerer en del av kommunen. Det er selvsagt uvisst hvordan disse listene vil slå ut, men valghistorien har vist at lokale lister kan forrykke «maktbalansen» lokalt og gjerne gå utover et eller flere av de tradisjonelle partiene.

Neste års kommunevalg ser ut til å få mange innslag av lister som representerer motstand mot bompenger. Dette kan gå utover oppslutningen om Frp og andre mer tradisjonelle partier mange steder. Men dette er selvsagt avhengig av bompengesakens aktualitet når det nærmer seg valget i september neste år.

Vil FrP tjene på et mulig regjeringsskifte?

Et annet poeng frem mot kommunevalget i 2019 er hvordan velgerbevegelsene blir dersom det blir et regjeringsskifte med Jonas Gahr Støre som statsminister. Da er det politiske terrenget ganske annerledes med Høyre, Venstre og Frp som opposisjonspartier – og ikke regjeringspartier lenger. Vårt tips er at særlig Frp kan tjene på dette. Det har i hvert fall vist seg tidligere, at partiet har klart å mobilisere velgermassene som et tydelig opposisjonsparti.